Nordøst i Tyrkia, der landet grenser mot Georgia og Svartehavet ligger i nord, finnes en region som ikke er på noe vestlig turistkart. Artvin-provinsen har fjellsjøer, georgiske kirkeruiner fra 900-tallet og en lokalbefolkning som tar imot fremmede som gjester – ikke som turister. De fleste europeere har aldri hørt om stedet.
Hvor er Artvin-regionen, og hva gjør den annerledes enn resten av Tyrkia?
Artvin-provinsen grenser mot Georgia og Armenia i øst og mot Svartehavet i nord. Åssidene er grønne som Irland, veiene smale og svingete, og folk bor her som folk alltid har bodd: tett på jorda, tett på hverandre.
Innenfor provinsen ligger Şavşat nasjonalpark – Karagöl-Sahara Milli Parkı på tyrkisk. Navnet er en kontrast i seg selv: parken er oppkalt delvis etter et høylandsplatå som kalles Sahara, og delvis etter Karagöl – den svarte innsjøen. Kara betyr svart på tyrkisk, det samme ordet som i Karadeniz, Svartehavet.
Platåets navn er enda mer merkelig. Når du ser at området er dekket av granskog, fjellsjøer og beitemark på 1 800 meters høyde og det er ingenting som minner om en ørken. Her tilbringer lokalbefolkningen fortsatt somrene i tradisjonelle fjellhus, og hit kommer det knapt europeiske reisende.
Veiene mellom stedene er smale, hompete og lange. Uten en lokal sjåfør og guide som kjenner disse veiene og vet hva som finnes langs dem, hadde reisen sett helt annerledes ut. Turister kjører ikke her selv.
Der snøen og rododendronene er naboer i juni
Veien til innsjøen Balık Gölü er ikke bred nok for to biler. Vannet her er smaragdgrønt og så klart at du ser bunnen. Det fristet å hoppe ut i, men +10C ble det i det kaldeste laget. Litt lengre oppe, på 2000 meters høyde lå det fortsatt snø, mens noen meter bortenfor blomstret rododendron.
Rododendron her kalles «skogens rose» og den vokser overalt. Vår guide, Cengiz, sier at rododendron gir «crazy honey». Kjøper du honning i området, som det lages mye av her, kan du spise det kun i små doser, siden det er vanskelig å finne ut hvor mye nektar fra rododendron bien har samlet.
Til tross for store avstander og smale, svingete og hompete veier kommer lokale til innsjøene for grilling, båttur og være sammen med familie og venner. Du får alltid puste litt mer i naturen, men sesongen er kort, så her må det ikke nøles.
Tyrkisk kaffe på kjøkkenet hos bestemor
Regionen er også et historisk krysspunkt mellom den georgiske verden og den osmanske. Tibeti-kirken nær grensen ble bygget mellom år 899 og 914, da det georgiske kongeriket var i sin kraftigste periode. Den ble skadet i et jordskjelv på 1960-tallet og har aldri blitt restaurert. Den bare står der, i gresset, som den mest naturlige delen av landsbygda.
Det er ingen store seværdighetsskilt, ingen merket turistrute, ingen vestlig turistinfrastruktur. Det som finnes er natur, historiske bygg og en lokalbefolkning som verken bryr seg om de få turistene som er her eller om bildetaking.
Her går vi inn på et lite lokalt butikk slash kafe. Bak disken står en bestemor. Vår guide Cengiz spør om vi kan få turkisk kaffe. Mens vi venter kommer en mann på en gammel motorsykkel med sidevogn og henter ferskt brød.
Vedovn hun lager kaffe på står inne i den lille butikke mellom hyllene, med en gammel sofa dekket av tepper der du kan innta kaffen når den er klar. Jeg er litt usikker på om dette er et privat hjem, butikk eller en blanding. Mest sansynlig det siste. Bestemor smiler ikke, men er heller ikke sur. Hun virker lite interessert i oss også. Hun er bare opptatt av gjøre sine dagligdagse ting. Og det er en opplevelse i seg selv at vi ikke sees på som en turistattraksjon.
Hun setter pent opp kopper på et brett og kommer ut med kaffen, som vi nyter med fjellene foran og Tibeti-kirken bak oss.
– Dere er ikke kunder
Noen kilometer lenger inn i fjellene, ved en gård med utsikt over dalen, møtte vi Fevzi. Han er 74 år, men ser ikke ut som det. Fjellkvinnene og fjellmennene i Artvin har det til felles – de er eldre enn ansiktet tilsier. Kanskje er det luften. Kanskje er det at de ikke stresser.
Fevzi driver gården sammen med sin kone, som er 10 år yngre enn han. Her kan reisende både slå opp telt og spise i flere av de små husene på tomten som er innredet som spiserom.
Kommunikasjon er lett, takket være Google Translate, som Fevzi på tross av sine 74 år kan bruke uten problem. Han er full av energi og «snakker» med flere av oss. På skjermen til Fevzi står: «Vi tar imot dere som gjester, ikke som kunder.»
Så må han legge til: «Kona og jeg konkurrerer. Jeg lover å leve til jeg er 100, men hun sier at i så fall vil hun leve til hun er 110 – for hun vil ikke at jeg skal gifte meg på nytt når jeg er 99.»
Lunsjbordet de har satt frem for oss liknet ikke en restaurantmeny. Det var brød, oster, hjemmelagede tilbehør og varm mat fra kjøkkenet bak. Det var fisk fra eget lille oppdrett og kjøtt fra lokale dyr. Slik spiser folk her. Du spiser det som finnes, og det finnes alltid nok.
Og omgivelsene er heller ingenting å klage på.
Fem stjerner eller fem hjerter?
Da vi kommer til Bumbulay, har vi kjørt minst en halv time på den smaleste mest hompete veien hittil, og vi befinner oss bokstavelig talt in the middle of nowhere. Stedet virker som et retreat for folk som vil oppleve ro i naturen
Bumbulay-«hotellet» har 8 hytter, et felleshus med spisebord og kjøkken og et eget hus for yoga, dans og hva det måtte trenge å brukes til.
Vi blir møtt av hele den georgiske familien som eier og driver stedet. Vi får både servert hjemmelaget buffet bestående av mange retter, både suppe, pasta, brød, søtsaker – alle tradisjonelle rettene for området.
Etter maten ble det dans. Lokale instrumenter, lokal musikk, dansebevegelser i sirkel rundt rommet. Bestemor og bestefar satt langs veggen og klappet i hendene. Det var ikke en forestilling for turister. Det var hva de gjør når det er noe å feire – enten noe stort eller bare livet. Litt stive og utenfor komfortsonen ble vi med. Man trenger tross alt ingen grunn til å danse.
Når vi reiser fra Bumbulay sier guiden Cengiz: «Du kan bo på et femstjerners hotell, men du kan også velge et sted midt i ingensteds og i stedet for fem stjerner få fem hjerter.»
Vår fremtids jord – derfor kan ingen selge jorden her
Etter å ha kjørt gjennom Artvin-provinsen i noen dager la jeg merke til gravene rett ved husene. Da jeg spør Cengiz om det forklarer han dette til meg.
I disse fjellene begraves folk ikke på en felles kirkegård. De begraves på familiens jord – på gårdsbruket, i hagen, i bakken de kjente. Og jorda selges ikke. Aldri.
Jorda er ikke en eiendel – den er en forpliktelse. Du forvalter den for dem som kommer etter deg, akkurat slik de som kom før deg forvaltet den for deg.
– Vår jord tilhører ikke oss, sier Cengiz. Den tilhører heller ikke fedrene våre eller bestefedrene våre. Den tilhører vår fremtid – oldebarna. Slik sier hver generasjon til den neste. Ingen vil selge et jordstykke for å betale gjeld eller finansiere utdanning. For vi kan ikke selge jord som tilhører barnebarna våre.
Iremita-moskeen og lukten av hasselnøtt
Midt in the middle of nowhere, som vi ville sagt, ligger det en liten moske – Iremita-moskeen.
Moskeen ble bygget i 1851 av hasseltre, og det merkes. Lukten av tørr nøtteved møter deg allerede i døråpningen – en varm, litt søt duft som ikke har noe navn på norsk, men som du kjenner igjen fra en nøttebutikk om høsten. Interiøret er enkelt, men faregerikt. Bønneperlene henger på et stativ og bønneteppene ligger fortsatt på gulvet. Det er ikke lenger en aktiv moské – imamen er borte, menigheten er spredt – men bygget er bevart og åpent.
Er Artvin-provinsen noe for deg?
Artvin er ikke for deg som vil ha komfort, korte avstander og alt tilrettelagt på forhånd. Veiene er smale, hompete og lange. Det finnes ikke hotellkjeder, ikke menyer på engelsk og ikke en infrastruktur som tar hånd om deg. Her kan du ikke kjøre selv, men trenger en lokal guide og sjåfør som kjenner veiene godt.
Men hvis du er villig til å sitte i en bil i timevis gjennom fjellpass for å komme til et sted der alle er ute for å ta imot deg, og der middagen som serveres er laget på kjøkkenet i huset – da er dette noe annet enn de fleste reiser du har vært på.
Artvin er for deg som ikke samler på severdigheter, men som heller vil møte folk.
Ofte stilte spørsmål om Artvin-provinsen og fjell-Tyrkia
Ja. Artvin ligger langt fra konfliktområder, og lokalbefolkningen er kjent for sin gjestfrihet overfor fremmede. Det finnes lite på stedet for den vante vestlige turisten, men det er det som gjør den spennende for den som tørr.
Ja – i praksis er det nødvendig. Mye av det som gjør regionen spesiell er vanskelig å finne på egenhånd: møtene med lokalbefolkningen, de umerkede historiske stedene, de riktige veiene. En lokal guide kan også finne sjåfør til veiene som ikke er tilrettelagt for selvkjørende turister.
Ja, det mest naturlige er å kombinere Artvin med Trabzon og Svartehavskysten. Bruk Trabzon som base og inngangsport, og legg inn to til tre dager i Artvin-fjellene. De to områdene utfyller hverandre: Trabzon gir by, kyst og klosterhistorie, Artvin gir fjell, natur og menneskemøter.
Gal honning er honning produsert av bier som bestøver pontisk rododendron i regionen. Den inneholder naturlig forekommende grayanotoksin og kan i store mengder gi fysiologiske effekter. Den selges lokalt som kuriositet og tradisjonelt middel. Smak i små mengder og kun fra pålitelige selgere.
Reisen ble gjennomført i juni 2026 på pressetur arrangert av Tyrkisk turistorganisasjon og Joyvoy Studio. Alle opplevelser, vurderinger og meninger er redaktørens egne.
