Chios: mastiksbyene, sitrushagene i Kampos og landsbyen som skulle lure piratene

21

Si «gresk øy», og de fleste ser for seg hvite hus og blå dører. På Chios er fargene oker og sandstein. Jeg kom med ferja fra Lesvos sent en kveld i slutten av september, og først neste morgen så jeg hvor jeg hadde havnet. I et gammelt herskapshus, omgitt av mandarintrær og oliventrær, og frokost ute. Der ved bordet kom tanken av seg selv: Dette er livet.

Hellas og jeg trengte litt tid. Jeg falt ikke for landet første gang, og heller ikke andre. På Chios gikk det fort, uten at jeg kan peke på én grunn. Morgenen i Kampos kunne like gjerne vært i Italia. Septembersola varmet fortsatt, og selv i travle Chios by var det ledige bord ute på kafeene. Fargene var også flere enn jeg hadde ventet: vinrøde skodder, sitrusgrønne hager og grå og hvite mønstre på husveggene.

Så var det folkene. Alle jeg snakket med, var stolte av øya si. På de mest besøkte greske øyene dreier mye seg om turistene, men på Chios handler det om mastiksen, håndverket og livet til dem som bor her. Inne på øya ligger landsbyer bygget som festninger, og i sør vokser mastikstrærne som ikke gir harpiks noe annet sted i verden.

Kampos: italienske herskapshus mellom sitrustrærne

Kampos er sletta rett sør for Chios by, og her bodde jeg i et av de gamle herskapshusene, med tykke steinvegger og så høyt under taket at det føltes som å bo i en liten borg. Frokosten spiste jeg ute, mellom mandarintrærne og oliventrærne.

Herskapshusene i Kampos ble bygget av rike familier da Chios var styrt av genovesere, fra bystaten Genova i dagens Italia. Her hadde de sommerhusene sine, bygget i rødlig stein og med en mur rundt som skjermet både familien og frukttrærne. Byggestilen levde videre lenge etter at genoveserne hadde forlatt øya. Fra hagene ble mandariner, appelsiner og sitroner fraktet med skip til Konstantinopel og videre ut i Europa.

Kampos oppdager du best til fots eller på sykkel. De smale veiene går mellom murene, og innimellom står en port på gløtt, så du får et glimt inn i en hage. I noen av hagene står fortsatt de gamle brønnhjulene som hentet opp vann til trærne.

Vil du se en av eiendommene fra innsiden, kan du besøke Perivoli. I hovedhuset forteller en utstilling historien om sitrusdyrkingen i Kampos. Etterpå kan du sette deg i kaféen i hagen med juice av frukt fra eiendommen. I butikken står marmelade og søtsaker på skje, laget av frukt fra lokale bønder.

Mesta: landsbyen som ble bygget for å lure pirater

Mesta var bygget for at inntrengere skulle gå seg vill. Jeg har ingen retningssans, så jeg var et lett offer, men jeg kom til torget til slutt.

Landsbyen ligger et stykke inn fra kysten i sør, og det var med vilje: jo lenger fra havet, jo tryggere mot pirater. Husene står vegg i vegg, slik at ytterveggene til sammen danner en mur rundt hele landsbyen. Innenfor går smale gater, bueganger og blindgater i alle retninger, og en angriper som kom seg inn, skulle ikke finne fram. Også takene henger sammen, så du kan krysse hele landsbyen fra tak til tak uten å gå ned på bakken. Mastiksen var verdt så mye at landsbyene som dyrket den, måtte beskyttes.

Gå inn uten kart. Landsbyen er så liten at du alltid finner ut igjen, og det er i blindgatene du ser hvordan folk lever her i dag, med blomsterpotter på trappene og klesvask mellom husene. Til slutt åpner smugene seg mot torget ved den store kirken Taxiarchis.

Pyrgi: landsbyen med de svart-hvite husveggene

I Pyrgi lønner det seg å løfte blikket. Mønstrene i grått og hvitt dekker husveggene, men de fortsetter også på undersiden av balkongene. Stiller du deg under en av dem og ser opp, har du et lite mønstret tak over hodet. Trekanter, sirkler, blomster og bølger, og ingen to hus er like. Om høsten henger det ofte soltørkede tomater på balkongene.

Mønstrene er verken malt eller lagt som mosaikk. Teknikken heter xysta: veggen pusses med et lag blandet med svart sand og kalkes hvit, og så skrapes mønsteret fram slik at det mørke laget kommer til syne. Ingen vet sikkert hvor skikken kommer fra, men det fortelles at genoveserne tok den med seg fra Italia.

Pyrgi har lenge vært hovedsetet for mastiksbyene. Spør du lokalt, får du gjerne høre at Kristoffer Columbus hadde familie her, og noen vil vise deg huset de mener han hadde tilknytning til. Historikerne er ikke enige, men det er en god historie å ta med seg.

Hva er mastiks, og hvorfor finnes den bare på Chios?

Mastiks er harpiks fra mastikstreet. Treet vokser mange steder rundt Middelhavet, men bare i den sørlige delen av Chios gir det harpiks som kan høstes. Om sommeren lager bøndene små kutt i barken, og harpiksen siver ut i dråper som de lokale kaller «tårer». Dråpene stivner på bakken og blir samlet opp og renset for hånd. Mastiks fra Chios har beskyttet opprinnelsesbetegnelse i EU, og kunnskapen om å dyrke treet står på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.

Harpiksen har betydd mer for øya enn penger. Da osmanske styrker slo ned et opprør på Chios under den greske frihetskrigen, ble tusenvis drept eller tatt som slaver. Ifølge historien slapp mastiksbyene unna, fordi sultanen og hoffet hans ikke ville være uten mastiks.

På Chios møter du mastiks overalt, også i desserter og i små flasker med mastiha-vann. Kjøp en flaske, bare for å smake. Kanskje liker du det. Jeg drakk opp hele min. Mer overraskende er desserten ypovrichio, «ubåten»: en skje med hvit, seig sukkermasse smaksatt med mastiks, senket ned i et glass iskaldt vann. Du spiser den sakte fra skjeen og drikker vannet etterpå. Det er den rareste desserten jeg har spist, men det var gøy å smake.

Vil du vite mer om dette viktige «produktet», er Mastiksmuseet verdt et besøk. Det ligger på en høyde like utenfor Pyrgi, med utsikt over mastiksåkrene, og tar deg hele veien fra treet til ferdig produkt. I den utendørs delen kan du se trærne på nært hold. Sett av en time.

Mavra Volia: den svarte steinstranden

Det var enkelheten som overrasket meg på Mavra Volia. Her står ingen solsenger på rad, bare blanke, svarte småstein og mørkeblått vann. Steinene stammer fra vulkansk aktivitet for svært lenge siden, og navnet betyr nettopp «svarte steiner».

Mavra Volia er egentlig flere strender på rad, skilt av små klipper. Vil du videre til neste bukt, må du gå rundt klippene, nesten ute i vannet. I slutten av september var det rolig her, men om sommeren er dette en av favorittstrendene til folk som bor på øya. Det finnes en kiosk og naturlig skygge, og selv i slutten av september satt livvakten på plass, noe både guiden og jeg ble overrasket over. Merk at det blir fort dypt.

Stranden ligger like ved den lille havna i Emporios, et kvarter med bil fra Pyrgi, og passer fint inn samme dag som mastiksbyene.

Armolia: keramikerne i landsbyen

Keramikkbutikkene i Armolia ligger langs hovedveien inn i landsbyen, og hyllene utenfor er fulle av kanner, krukker, fat og kopper i sterke farger. Her har de laget keramikk i generasjoner. Leiren hentes fra bunnen av en liten sjø like ved landsbyen, og de fleste som driver butikkene i dag, lager de samme tingene som foreldrene gjorde før dem. En gang ble keramikken fra Armolia fraktet til naboøyene og over til kysten av Lilleasia.

I en av butikkene jeg stoppet i, satt Kristina med en hvit kopp i den ene hånda og penselen i den andre. Hun er tredje eller fjerde generasjon keramiker og driver verkstedet sammen med datteren. Jeg ble stående og se på mens mønsteret vokste fram, strek for strek, uten at hånden hennes nølte en eneste gang. Det er noe annet å kjøpe en kopp når du har sett den bli til.

Ta deg også tid til selve landsbyen. På fjellet Likouri vest for Armolia ligger borgen Apolichna, som genoveserne styrte mastiksbyene fra, og på sletta øst for landsbyen vokser mastikstrærne. Armolia ligger der veien deler seg mot mastiksbyene i sør, så det er lett å svinge innom på vei tilbake fra Pyrgi. Derfra er det rundt 20 kilometer nordover til Chios by.

Hva kan man gjøre i Chios by?

Etter de stille landsbyene i sør er Chios by et skifte i tempo. Hovedstaden er en havneby der folk bor og jobber, og det kjenner du best i hovedgata, der de lokale fortsatt handler dagens fangst og ferske grønnsaker. I sidegatene ligger konditorier med søtsaker av mastiks og mandarin, en gammel brennevinsbutikk der de lokale samles ved marmordisken, og en liten butikk med syltede grønnsaker av alle slag.

Noe av det beste jeg spiste på Chios, var en ostepai i en av disse sidegatene. Kafeen var nesten tom, og vi satt ute i skyggen, i stoler med hver sin farge. Det er den typen sted du ikke finner hvis du bare holder deg til havnepromenaden.

Borgen: et nabolag, ikke bare en severdighet

Det var borgen som overrasket meg i Chios by. Jeg ventet et historisk monument, men innenfor de tykke murene ligger et nabolag der hverdagen går sin gang. Klesvasken henger til tørk mellom husene, det står blomsterkasser i vinduene og postkasser ved dørene, og rundt torget ligger restaurantene. Bysantinerne begynte å bygge borgen, genoveserne bygde ut murene, og senere satte osmanerne sitt preg på den. Gå inn gjennom porten og la smugene vise vei. Underveis passerer du tidligere moskeer fra osmansk tid.

Inne i borgen ligger også et gammelt osmansk bad, et hamam. I motsetning til hamamet i Mytilini på Lesvos kan du ikke bade her. Badet er restaurert og vises fram som et historisk sted, og av og til brukes det til konserter og forestillinger.

Kveld ved havna og middag i borgen

Når kvelden kommer, fylles havnepromenaden av folk som tar en tur før middag. Gjør som dem, og gå langs havna før du går opp til borgen.

Middagen spiste vi ute på Vradipus, inne i borgen, mellom tykke steinvegger og under åpen himmel. Stemningen var vanskelig å slå. Maten er meze i fine dining-stil, små retter med lokale råvarer som kommer på bordet etter hvert. Spør etter lokal rødvin, og bestill bord på forhånd.

Nea Moni: klosteret i fjellene

Klosteret Nea Moni ligger i fjellene vest for Chios by, og historien bak det begynner med en spådom. Ifølge legenden fant tre munker et ikon av jomfru Maria hengende i en myrtebusk. De oppsøkte den landflyktige Konstantin, som da bodde på Lesvos, og fortalte at han skulle bli keiser. Han lovet å bygge en kirke hvis det skjedde. Han ble keiser, og han holdt løftet.

Mosaikkene i kirken regnes blant de fineste fra bysantinsk tid i Hellas, og klosteret står på UNESCOs verdensarvliste. Likevel var det spisesalen som gjorde sterkest inntrykk på meg: et langt bord med benker i marmor, der munkene spiste under mosaikker på veggene. Da det etter hvert ble for få munker, ble Nea Moni et nonnekloster, men ifølge guiden vår bor det ingen nonner her lenger. Det er ikke lov å fotografere inne, så dette må du se med egne øyne.

Lagada: sjømat ved havna i fiskerlandsbyen

På veien nordover mot Vrontados og Lagada passerer du vindmøllene i Tampakika, rundt halvannen kilometer fra Chios by. De fire steinmøllene fra slutten av 1800-tallet er restaurert og står på rad ut mot havet, et populært sted å se solnedgangen.

Hele kjøreturen fra Chios by til Lagada tar rundt 20 minutter og går forbi flere fine strender. Lagada er en liten fiskerlandsby der båtene ligger fortøyd rett nedenfor tavernaene.

Ved havna ligger O Passas, den eldste fisketavernaen i landsbyen, drevet av samme familie i fire generasjoner. Bordet ble fylt med meze fra havet: blekksprut, mulle (en liten rød fisk som grekerne kaller barbounia), rekepai, gresk salat og mye annet godt, og til det et glass lokal hvitvin. Spesialiteten er soltørket blekksprut.

Fra legendene
Like nord for Chios by, i Vrontados, ligger Daskalopetra, «lærerens stein». Her skal Homer ifølge tradisjonen ha undervist elevene sine. Steinen ligger på veien til Lagada, så det er lett å stoppe.

Hva bør du spise på Chios?

Pistasj i sirup (glyko koutaliou fystiki). Denne bør du smake. Pistasjnøttene høstes før skallet har rukket å bli hardt, og kokes i sukkersirup slik at de er myke når du spiser dem. Smaken er søt, men samtidig frisk, og det er vanskelig å forklare hvorfor det fungerer så godt. Grekerne kaller slike søtsaker glyko koutaliou, søtsak på skje, og serverer dem tradisjonelt med et glass kaldt vann. Du får kjøpt dem på glass og kan ta med deg smaken hjem.

Ostepai. Tyropita fylles med feta eller med en blanding av feta og geitost. Se etter den på de små kafeene i sidegatene i Chios by, der den passer like godt til lunsj som til en sen frokost.

Lokal vin. Chios lager både hvitvin og rødvin. Spør etter den på tavernaene, den står ikke alltid øverst på vinkartet.

Hvor ligger Chios?

Chios ligger i det nordøstlige Egeerhavet, mellom Lesvos og Samos. Der sundet er smalest, er det under ti kilometer over til Tyrkia. Øya er Hellas’ femte største, med omkring 50 000 innbyggere, og de fleste bor i og rundt Chios by.

Landskapet skifter mye. I nord er det fjell og bratte kyster, i midten skog og kløfter, og i sør det lave, tørre landskapet der mastikstrærne vokser.

Hvordan kommer du deg til Chios?

Med fly: Det går ikke direktefly fra Norge (per oktober 2026). Fly til Athen og videre med innenlandsfly til Chios, som tar under en time. Eller fly direkte til Lesvos i sesongen, og ta ferja videre.

Med ferje fra Lesvos: Ferja mellom Mytilini og Chios tar rundt tre timer. Ferja var romslig, med lenestoler og en god kafé, og overfarten gikk bedre enn ventet. Det er en fin måte å kombinere de to øyene på. Les mer om Lesvos.

Med ferje fra Pireus: Det går nattferje fra Athens havn.

Fra Tyrkia: Det går ferje fra Çeşme ved Izmir.

Lei bil. Det er lett å kjøre på Chios, og veiene er fine. Kollektivtilbudet er svært begrenset, og uten bil når du knapt mastiksbyene, Nea Moni eller Lagada.

Hvor bør du bo på Chios?

Vil du våkne mellom sitrustrærne, bor du i Kampos. Vi bodde på Archontiko Riziko, et herskapshus fra genovesisk tid som er gjort om til hotell, rundt fem kilometer fra Chios by og to kilometer fra flyplassen. Rommene er enkle, men selve huset og hagen gjør oppholdet.

Se ledige rom på Archontiko Riziko →

Vil du heller ha restauranter og havnepromenaden rett utenfor døra, bor du i Chios by.

Er Chios verdt å besøke?

Liker du Kroatia, kommer du til å kjenne deg igjen på Chios: steinstrender, klart vann, furutrær og enkel mat rett fra sjøen eller jorda, laget med gode, enkle smaker. Forskjellen er at turistene fortsatt er få. Chios passer for deg som liker å kjøre litt for å komme fram, og som synes en middelalderlandsby eller et kloster i fjellene er verdt en omvei. Vil du ligge en uke ved bassenget med alt i gangavstand, finnes det enklere øyer.

Mest av alt er det mastiksbyene i sør som gjør Chios verdt reisen. De mønstrede husveggene i Pyrgi finner du ikke noe annet sted i Hellas, og i Mesta går du deg vill i en landsby som ble bygget for nettopp det.

Når er det best å reise til Chios?

Mai–juni og september–oktober. I slutten av september var sjøen fortsatt varm nok til å bade, og det var god plass både i landsbyene og på strendene. Om sommeren blir det svært varmt inne på øya, særlig i mastiksbyene i sør. Reiser du sent på høsten, har vi samlet reisemål som har åpent i november.

Travelletters var på pressetur til Chios i september 2026 på invitasjon fra turistavdelingen i Chios og Visit Greece. Utvalget og vurderingene i artikkelen er Travelletters’ egne.

Les også

• Lesvos: ouzo fra Plomari, en skog av stein og landsbyer uten trengsel
• Ouzo i Plomari på Lesvos: slik lages den og slik drikker du den
• Calabria: Italias glemte kyst med gresk sjel
• Ferie på Malta: Det du ikke visste om Middelhavets mest undervurderte øy

Vanlige spørsmål om Chios

Hvor lang tid trenger man på Chios?

Er det sandstrender på Chios?

Hvordan er været på Chios i oktober?

Kan man ta dagstur fra Chios til Tyrkia?

Hva er forskjellen på Chios og Lesvos?

Vil du ha flere steder uten folkemengder? Meld deg på nyhetsbrevet til Travelletters, så får du nye reisemål rett i innboksen.