I sikkerhetskontrollen på innenlandsavganger i Istanbul ber vaken meg om boardingkortet. «Rize?» Han ser opp. «Chai, chai,» sier han og smiler på den måten folk smiler når de snakker om noe de er glad i. Jeg smiler tilbake, gir han tommel opp og sier «Yes, chai, chai».
Noen timer senere rekker Yuchi meg et glass kaldt grønn iste, og akkurat der og da, i +26C, var dette noe av den beste isteen jeg hadde smakt. I Tyrkia er te ikke noe man drikker av og til, ved spesielle anledninger. Te er startpunktet for alt: samtaler, sosialt samvær, nyheter fra daglig livet og alt og ingenting.
Hva vokser egentlig langs Svartehavet?
Rize-provinsen er hjertet av Tyrkias teproduksjon. Provinsen ligger omtrent to timer øst for Trabzon og strekker seg mot grensen til Georgia. De bratte åssiden holder på fuktigheten, den vulkanske jorda er rik på næringsstoffer, og regnet er sjeldent langt unna. Klimaet er så gunstig at «alt du planter her vil vokse. Vi trenger ingen kunstgjødsel, bare kumøkk», sier Cengiz, guiden min.
Tyrkia er verdens femte største teprodusen, og anslagsvis drikkes det 400 millioner glass te i landet daglig. Det aller meste er svart te, servert sterk i tulipanformede glass. – og det meste av innhøstingen skjer maskinelt, med motoriserte klippere som kapper toppen av buskene i én jevn bevegelse. Fra fjellene i Artvin og nedover mot Rize er dette det du ser langs veien. Men Yuchi Pirin på Chaynik Tea gjør det annerledes.
To blader og ett skudd
Yuchi Pirins gård heter Chaynik Tea. Og selv om han høster ti tonn ferske teblader per år, som gir ett tonn tørket, ferdig te, et dette en veldig beskjed produksjon i Tyrkiske mål. I tillegg lager Yuchi kun grønn te.
Visste du at?
Både grønn, svart og hvit te kommer fra nøyaktig samme plante – Camellia sinensis. Det som avgjør hvilken type te det blir, er ikke sorten, men hvilke blader som plukkes og hvordan de behandles etterpå.
Vi går ut på plantasjen for å plukke te. Instruksen er enkel å forstå, men krevende å følge: plukk de to øverste unge bladene og knoppskuddet på toppen av hver kvist. For grønn te er det bare disse som holder. De større, eldre bladene, som gir svart te, blir igjen på planten.
Når jeg beveger meg mellom tebuskene forstår jeg raskt at det krever et trent øye å finne riktige blader, og tempoet til de som plukker dette daglig er noe jeg aldri vil komme i nærheten av. Yuchi demonstrerer med begge hender, rytmisk og presist. Og mens hans kurv fylles til randen, inneholder min mest luft.
Fra naboens jordstykke hører jeg lyden av motoriserte klippere – det vanlige verktøyet for innhøsting i regionen. Men hos Yuchi er det stille. Han plukker alt for hånd, fordi han kun skal ha to blader og ett skudd om gangen.
Utsikten her er nydelig. Teplantene strekker seg i rekker nedover mot dalen, lysegrønne i det fuktige lyset. Bak dem reiser fjellene seg mot den georgiske grensen. Det er ikke dette bildet de fleste har av Tyrkia.
Håndrullingens fysiske krav
Det er etter plukkingen det egentlige arbeidet begynner. De ferske bladene legges over glødende kull på store bambusbrett, der varmen stiger sakte gjennom, og mykner bladene.
Når Yuchi samler bladene i et stort tøystykke og begynner å rulle, skjer det noe som overrasker meg: det kommer mye mer saft ut av de tynne bladene enn jeg forventet. Tebladene ser nesten uten vann ut i hånden, men under press siver det ut en grønn væske gjennom stoffet. Yuchi ruller med full kroppstyngde, igjen og igjen, i et kvarters tid.
Resultatet er en ball av sammenpressede teblader – og det som slår meg er formen og lukten. Formen er jevn og nesten geometrisk perfekt. Ikke en slumpetreff etter femten minutter manuell rulling. Lukten er mild, og nesten ubestemmelig. Det lukter i hvert fall ikke te, som jeg forventet.
Etter rullinger trenger trenger grønn te bare ett døgn for å tørke ferdig. Svart te må fermenteres i tillegg og bruker to døgn ekstra.
Visste du at?
Klimaet langs Svartehavet gir vanligvis tre innhøstinger per år. I land nærmere ekvator kan man høste opptil seks ganger. Det betyr at tyrkisk te sjeldent kan konkurrere på volum alene – noen produsenter satser i stedet på metode og kvalitet, og til å dekke markedet hjemme først.
Yuchi Pirin: mannen som går mot strømmen
Det første jeg legger merke til er hendene. På den ene, rett over tommelen, er det tatovert en tekopp. På den andre – en tekanne. T-skjorta sier «Tea is the best». Yuchi Pirin er ikke i tvil om hva han driver med.
Han lager bare grønn te i et land der nesten all teproduksjon er svart. Og han plukker bladene for hånd i en industri der de fleste kutter buskene maskinelt. To avvik fra normen, og begge er bevisste valg.
Han har vært i Japan for å lære av te-mestere der – og vise dem tyrkiske metoder til gjengjeld. Han bruker det han kaller «tyrkisk bestemor-metoden» – håndplukking av de yngste bladene og manuell rulling over kull, slik eldre generasjoner i regionen gjorde det før de industrielle klipperne og fabrikkene tok over.
Det meste av det Yuchi gjør er som å være kjerringa mot strømmen. Og det er det som gjør dette besøket så minneverdig – en visjon der han bevisst går mot mainstream produksjon.
Smaken av te laget for hånd
Etter plukking, tørking og rulling er det tid for å smake. Yuchi lager grønn te med fersk bergamott foran meg – han presser saften direkte i glasset. Fargen er klarere enn det jeg er vant til. Smaken er frisk, med en anelse sitrus og null bitterhet. Ingenting som minner om den flate, litt metalliske smaken grønn te kan ha når den er industrielt produsert.
Til slutt blander jeg min egen te: grønne blader fra gården, tørket sitron, kamille, hibiskus og mandarinblomster. Det lukter litt jasmin fra fatet med mandarinblomster, men det er visst mandarinblomsenes lukt. Jeg tar med litt av alt.
Når er det beste tidspunktet å reise?
Teplukkingen langs Svartehavet starter typisk i mai og varer til september, med tre innhøstinger. Juni og juli gir frodige, grønne åssider og gode forhold for et besøk ved plantasjene. Regn hører med i Svartehavsregionen uavhengig av sesong – sjekk værmeldingen dagen du skal ut. Jeg hadde rundt +25C første uken i juni.
Praktisk informasjon om besøket
Et besøk hos Chaynik Tea kan bookes direkte med Yuchi via hans nettside. Her finner du også mulighet for å kjøpe te: chayniktea.com
Ofte stilte spørsmål om teplantasjer i Tyrkia
De kommersielle teplantasjene i Rize-regionen er ikke åpne for individuelle besøkende. Chaynik Tea og lignende småprodusenter tar mot gjester via forhåndsavtale eller som del av organiserte turer.
Klimaet langs Svartehavet gir en annerledes smaksprofil – noe mildere og fruktigere for svart te, frisk og ren for grønn. Tyrkisk te er i tillegg tilpasset hjemmemarkedet og eksporteres sjeldent. Chaynik Teas håndlagede grønne te bruker metoder som ligner mer på japansk te-tradisjon enn indisk.
Chaynik Tea selger te via sin nettside, og under besøk er det mulig å kjøpe med seg produkter hjem.
Det finnes ingen direkteruter fra Skandinavia til Rize. Vanligste rute er via Istanbul med videre innenlandsflyvning til Trabzon eller Rize, blant annet med Turkish Airlines.
Reisen ble gjennomført i juni 2026 på pressetur arrangert av Tyrkisk turistorganisasjon og Joyvoy Studio. Alle opplevelser, vurderinger og meninger er redaktørens egne.
