Guiden vår er fra Rize. Han heter Çengiz – og er klar over at det lyder som Djengis, som i khanen. Han smiler til det og inviterer til te. Det er sent på kvelden, vi er nettopp landet, og ingen av oss er egentlig sultne. Men i dette hjørnet av Tyrkia serveres det te til alle tider og alle anledninger, og det er ikke en drikk du avviser.
Mens glasset varmer hendene forklarer Çengiz noe som setter resten av reisen i perspektiv: her, i Kaukasus-regionen, stiger solen opp. Det er ikke poesi. Det er geografi. Og i den greske mytologien fikk nettopp dette hjørnet av verden en spesiell rolle – det var i Kaukasus Prometheus ble lenket, det var herfra gudenes budskap kom. Vi er altså nettopp her.
Hva er Tyrkias Svartehavsregion?
Tyrkias svartehavskyst strekker seg langs nordkysten fra vest til øst, men det er den østlige delen – fra Trabzon og videre mot den georgiske grensen – som er en annen verden enn bildet folk flest har av Tyrkia. Her er det ikke sol og hav som definerer landskapet. Det er bratte fjellsider, tett skog og et fuktig klima som holder åsene lysegrønne hele sommerhalvåret.
Pontus, Bysants, det georgiske kongeriket, Komnenos-dynastiets Trapezunt (Trebizond)-riket og det osmanske imperiet har alle satt spor i landskapet og arkitekturen. Resultatet er en region som rommer georgiske kirker, bysantiske klostre, osmanske byhus og gresk kolonialhistorie – lag på lag, over to tusen år.
Det er også her størstedelen av Tyrkias te og mye av verdens hasselnøtter dyrkes, i et klima som ikke ligner noe annet sted i landet.
Visste du at Svartehavet er ikke svart, men kompasset var det?
På tyrkisk heter Svartehavet Karadeniz og Middelhavet Akdeniz. Kara betyr svart, ak betyr hvit – og i det osmanske verdensbildet fikk retninger en farge: alt som lå mot nord var svart, alt mot sør var hvitt. Vannet i havene er verken svart eller hvit.
Hvorfor er regionen fortsatt så ukjent for europeiske reisende?
Det som gjør Svartehavskysten spesiell er dybden av overlappende sivilisasjoner, uten infrastrukturen som er bygget ut rundt de mer kjente destinasjonene.
Grunnen til at europeere ennå ikke har funnet hit er trolig enkel. Det finnes ingen direkteruter fra Skandinavia, og markedsføringen av Tyrkia har lenge fokusert på Middelhavskysten. Men det betyr at Trabzon og Svartehavsregionen i 2026 er omtrent det Kappadokia var for 20 år siden: kjent av dem som aktivt søker etter noe nytt, ukjent for alle andre.
Noe som skiller Trabzon fra andre lite besøkte destinasjoner: lokalbefolkningen er uinteressert i om du er turist eller ikke. Steder med få vestlige besøkende utløser ofte en nysgjerrighet fra lokale som kan oppleves som overveldende. Her er det motsatt – folk lever livet sitt rundt deg, uten at du merkes særlig. Det er en liten ting, men det gjør opplevelsen mer ekte.
Teplantasjene som forsyner hele Tyrkia med te
Fra Trabzon og østover mot Rize dekker teplantasjene de bratte åssidene langs Svartehavskysten. For et land du kanskje forbinder med tørt klima er det grønnere her enn du tror.
Det er her det meste av alle te som drikkes i Tyrkia dyrkes. Landet er verdens femte største teprodusent, og det aller meste går til hjemmemarkedet. Anslagsvis drikkes det 400 millioner glass te i landet daglig. Alltid svart te, og helst i tulipnaformede glass.
På plantasjen til Yuchi Pirin utenfor Rize produseres grønn te for hånd etter det de kaller «tyrkisk bestemor-metoden» – én tonn tørket te per år, plukket blad for blad, for hånd. For grønn te plukkes det kun ett skudd og de to øverste bladene.
Kuriøsitet
Både grønn, hvit og sort te kommer fra samme plante. Forskjellen om det skal lage grønn, sort eller hvit te er hvilke blader som plukkes. Den sorte kommer fra de største, mer robuste bladene.
Te drikkes overalt og til alle tider i Trabzon – i basaren, utenfor butikker og i hus. Det er ikke bare en drikke her, det er sosialt samvær, samtaler, sladder og daglige oppdateringer på livet.
Sumela-kloster: Tyrkias mest særegne historiske sted
Det er først når du står på toppen av den smale trappen og klosteret åpner seg i sin fulle prakt, klistrert til fjellveggen, at du skjønner hvor stort dette stedet egentlig var. Både i historisk betydning, men også hvor mye krefter de har brukt på å bygge dette mesterverket.
Ifølge tradisjonen ble klosteret grunnlagt i år 386 av munkene Barnabas og Sophronios, som skal ha drømt at Jomfru Maria viste dem veien til et hellig ikon malt av evangelisten Lukas. Da de fant grotten i fjellet, bygde de den første kirken der.
Plasseringen var ikke tilfeldig. Den utilgjengelige beliggenheten beskyttet klosteret i ustabile tider, og ga munkene isolasjonen de søkte for bønn og undervisning. Klosteret vokste gradvis under Komnenos-dynastiet i Trapezunt-riket, som finansierte bibliotek, spiseal, elevrom og bønnerom. På sitt mest aktive var Sumela både religiøst senter og utdanningsinstitusjon for hele regionen.
Sultaner, jordskjelv og befolkning
Da Sultan Mehmed II erobret Trabzon i 1461 – samme sultan som tok Konstantinopel – ble klosteret ikke ødelagt. Tvert imot fikk Sumela beskyttelse og privilegier under osmansk styre, noe som lot det bestå gjennom hundreårene som fulgte.
Det var først etter befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia på 1920-tallet at klosteret ble stående tomt. Vær og vind tok over i flere tiår, inntil stedet fikk ny oppmerksomhet fra 1950-tallet. I dag er Sumela museum – men hvert år 15. august holdes en ortodoks gudstjeneste til ære for Jomfru Maria, og pilegrimer fra flere land deltar.
Ifølge tradisjonen ble byggematerialene hentet både fra elven langt nede i dalen og fra høylandet bak fjellet. En akvedukt langs fjellsiden forsynte klosteret med vann – restene er fortsatt synlige. Legenden sier at munken Barnabas skadet hånden under byggingen, og at vann som dryppet fra fjellet helbredet såret. Kilden ble regnet som hellig og du vil finne flere kilder med hellig vann på klosterets område.
Trabzon: Osmansk makt og lokal sølvkunst
Trabzon fortjener mer enn et halvdagsbesøk hvis du elsker historie. Byen er som en løk, der for hvert lag du skreller dukker opp mer og mer historie.
Hagia Sophia-moskeen i Trabzon skal ikke forveksles med den berømte Hagia Sophia i Istanbul. Denne er langt mer intim – og bærer noe de fleste tyrkiske middelalderbygg mangler: et steinrelieff av Adam og Eva hugget inn på sydveggen fra 1200-tallet, da bygget fortsatt var en kristen katedral. Det 40 meter høye tårnet ble på 1400-tallet brukt som astronomisk utkikkspunkt for å beregne tid og retning.
Hva er Hagia Sophia?
Navnet er gresk og betyr «hellig visdom» – ikke oppkalt etter en helgen ved navn Sofia. Hagia betyr hellig, Sophia betyr visdom. Det var visdom, ikke en person, som ble æret da den første kirken fikk navnet på 300-tallet.
Da greske kjøpmenn bygget sine villaer i åssidene over Trabzon på slutten av 1800-tallet, var byen et kosmopolitisk handelsknutepunkt langs Svartehavet.
Noen hundre år frem i tid, og et par hundre høydemetere opp i åssidene, forteller en annen bygning et annet kapittel. Da greske kjøpmenn bygget sine villaer i åssidene over Trabzon på slutten av 1800-tallet, var byen et handelsknutepunkt langs Svartehavet – mer kosmopolitisk enn den tyrkiske reisebrosjyren gjerne formidler.
Atatürk-museet er én av disse villaene, oppført i 1890 med tydelig italiensk arkitektur og utsikt over byen og havet. At Mustafa Kemal Atatürk valgte nettopp dette huset – bygget av en gresk kjøpmann – til å skrive under dokumentene som overførte eiendom til det tyrkiske folk, er ikke uten historisk ironi.
Like ved pågår historien fortsatt. Kazaziye er en sølvarbeidstradisjon der ekstremt tynne sølvtråder brukes til å lage smykker og dekorative gjenstander – og på et showrom her viste eieren oss hvordan håndverket fortsatt lever.
Den lokale basaren er ikke så storslått som i Istanbul, men er en naturlig avslutning på byvandringen, gjerne med en kopp tyrkisk kaffe.
Mat i regionen
Maten langs Svartehavskysten er ikke det du forbinder med tyrkisk restaurant-mat hjemme. Den er mildere, mer lokal, og har mer fokus på råvaren enn på krydderet.
Muhlama er regionens signaturrett: en varm grøt av maismel, smør og ost som smelter sammen i en kobberpanne over varmen og spises med brød. Det minner om en fast fondue. Smaken lener seg mer mot mais, og retten er verdt en smaksprøve.
Kavurmalı Kaymaklı Bulgur Pilavı – bulgur kokt med smørristede vermicelli-strimler, stekt oksekjøtt og kaymak (kokt fløtekrem) smeltet inn på toppen – serveres i leirgryte direkte til bordet. Det er en rett som kan se litt anonym ut i gryta, men som ble min favoritt på hele turen.
Hamsiköy Sütlaç er regionens rispudding, oppkalt etter et lite sted nær Trabzon. Den serveres i leirbolle med karamellisert topp og smaker mer som litt for lenge kokt risgrøt.
Når er det best å reise til nordøst-Tyrkia?
Juni gir frodige fjellsider og tett skog rundt Sumela, noe som forsterker den dramatiske beliggenheten ytterligere. Svartehavsregionen er grønnere og fuktigere enn resten av Tyrkia, og tåke hører til. Sjekk værmeldingen i forkant av turen opp til klosteret – det kan påvirke fremkommeligheten.
Hvordan kommer du deg til Trabzon fra Norge?
Det finnes ingen direkteruter fra Skandinavia til Trabzon lufthavn (TZX). Den vanligste ruten er via Istanbul med innenlandsflyvning videre, blant annet med Turkish Airlines.
Overgangen mellom internasjonale og innenlandsflyvninger i Istanbul er veldig enkel. Så lenge du flyr med Turkish Airlines trenger du ikke å hente bagasjen og sjekke på nytt. Passkontrollen for norske turister går også veldig fort.
Ofte stilte spørsmål om Trabzon og Svartehavskysten
Per 2026 er det svært få vesteuropeiske eller skandinaviske turister i regionen. Området tiltrekker seg noen tyske reisende, men er langt fra en massedestinasjon. Det gir en opplevelse du sjelden finner på et historisk sted av denne kaliberen.
Ja – nordøst-Tyrkia er et av de mest interessante alternativene til Cappadocia, Istanbul og Middelhavsbadene for reisende som vil ha dybde fremfor komfort. Regionen krever litt mer planlegging, men gir til gjengjeld opplevelser du ikke deler med hundrevis av andre turister.
Norske statsborgere trenger ikke visum for å besøke Tyrkia. Sjekk alltid oppdatert informasjon hos UDI eller Utenriksdepartementet, da regler kan endres.
Trabzon er naturlig utgangspunkt for Artvin-regionen – et par timers kjøring inn i fjellene mot den georgiske grensen. Der venter en annen type reise: fjellsbyer, fossefaller, og en gjestfrihet som er vanskelig å beskrive uten å ha opplevd den
Både ja og nei. Det er få som snakker engelsk så språkutfordringer kan gjøre det vanskelig hvis du skulle trenge hjelp. Veiene i og rundt Trabzon er gode og det er sånn sett lett å kjøre.
Reisen ble gjennomført i juni 2026 på pressetur arrangert av Tyrkisk turistorganisasjon og Joyvoy Studio. Alle opplevelser, vurderinger og meninger er redaktørens egne.
