Få byer med 10 000 innbyggere kan skryte av å ha finansiert to keiserlige hovedsteder. Banská Štiavnica i Sentral-Slovakia kan det. Allerede i 1156 omtaler et dokument stedet som «terra banensium» – gruvearbeidernes land – og navnet var ingen tilfeldighet. Denne bakkete, fargerike byen mellom skogkledde åser var i flere hundre år en av Europas viktigste gruvebyer. I dag er den en av de best bevarte, med en atmosfære som er både livlig og påfallende uberørt av turisme.
Legenden om øglene som ga byen gull
Ifølge en gammel lokal legende var det verken geologer eller gruveingeniører som fant sølvet og gullet i Banská Štiavnica, men en gjeter og to øgler. Historien forteller om gjeteren Ján, som en dag satt og hvilte i bakkene utenfor byen mens dyrene beitet. På en stein foran ham lå to salamandere og solte seg – men de glitret annerledes enn andre øgler han hadde sett, nesten som om de var støpt i sølv og gull. Da han prøvde å komme nærmere, forsvant de under en stor steinblokk. Nysgjerrigheten vant, og han rullet steinen til side. Under lå en gullklump så stor som en hatt. Ryktet om funnet spredte seg raskt, og folk strømmet til fra alle kanter for å grave – der gjeteren fant gullet, vokste etter hvert sjakter, gruver og til slutt en hel by.
Den dag i dag feirer Banská Štiavnica legenden med den årlige Salamander-festivalen i slutten av september, oppkalt etter øglene som skal ha avslørt hemmeligheten i fjellet.
Hvorfor er Banská Štiavnica på UNESCOs verdensarvliste?
Banská Štiavnica har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1993 – på grunn av en gruvearv uten sidestykke i Europa. I middelalderen var byen hovedleverandøren av sølv og gull til Kongeriket Ungarn. På 1700-tallet hadde den vokst til å bli det største gruvesenteret i hele det habsburgske riket, og i 1782 var Banská Štiavnica den tredje største byen i Kongeriket Ungarn – større enn du sannsynligvis ville gjettet ut fra størrelsen i dag. Fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet ga gruvene rundt 490 tonn sølv og 11 tonn gull – ifølge historiske kilder omkring 75 prosent av all europeisk produksjon i perioden. Sølvet og gullet herfra var med på å finansiere byggingen av både Wien og Budapest.
Banská Štiavnica er bare én av flere overraskende UNESCO-steder i Europa du kanskje ikke visste var verdensarv.
Kirkegården som fortsatt tilhører gruvearbeiderne
Rett ved bykjernen ligger en kirkegård som lokalbefolkningen fortsatt kaller gruvearbeidernes kirkegård. Den dateres tilbake til en tid da de døde ble begravet rundt kirkene inne i selve byen. Slik var skikken i store deler av Europa fram til slutten av 1700-tallet. Fortsatt i dag skal mange av byens gruvearbeidere ønske å bli begravet nettopp her – en identitet som overlever selve yrket.
Keiser Josef II forbød skikken med kirkegårder inne i byene på 1780-tallet, som del av en større reformpakke. Kirkegårder skulle flyttes utenfor byene av hygieniske hensyn, og klostre som ikke drev med undervisning, sykepleie eller annet «nyttig» arbeid, ble oppløst. Rundt en tredjedel av klostrene i det habsburgske riket forsvant i denne perioden, deriblant jesuittenes og mange fransiskanske ordener. Det er et av øyeblikkene der Banská Štiavnicas historie krysser storpolitikken i Wien, midt i en liten fjellby.
En by som fant opp fremtiden mens den gravde etter fortiden
Banská Štiavnica var ikke bare en produsent av edelmetall – den var også et laboratorium for ny teknologi. Gruvedriften her tok i bruk krutt for første gang til bergsprengning. I 1762 opprettet Maria Theresia byens berg- og skogakademi som verdens første tekniske høyskole. Det første kjemi- og metallurgifaget kom allerede året etter, med den nederlandske vitenskapsmannen Nicolaus Jacquin som første professor.
Lokale myndigheter og gruveeiere insisterte på høy kvalitet og hentet professorer fra Budapest, Tyskland og andre deler av Europa. De skal, ifølge lokal historieformidling, til og med ha bygget egne, staselige boliger til professorene og familiene deres for å lokke dem til å bli. Å være professor i Banská Štiavnica var visstnok en av datidens største faglige æresbevisninger, og kjemilaboratoriene skal ha vært blant de mest moderne i Europa. Det er en påminnelse om at «teknologihovedstad» ikke er noe nytt begrep – Banská Štiavnica var det på sin tid.
Klokketårnet som styrte byens liv
Midt i byen står Klopačka, et smalt tårn i renessanse- og barokkstil fra 1681. Her hang en treplate som gruvearbeiderne banket på med hammer for å kalle til skift. Rytmen fortalte hva slags budskap som skulle formidles: én rytme kalte inn til arbeidsskift, en annen varslet brann, en tredje meldte at en gruvearbeider hadde omkommet i gruven, og en fjerde kalte inn til møte hos gruveeierne. Det var byens lydsystem lenge før klokker og høyttalere.
I underetasjen lå fengselet for gruvearbeidere – ble du tatt med gull i lomma, ventet alvorlige problemer. Bygningen huset også arkivene til det som gjerne kan kalles datidens forsikringsordning for gruvearbeidere: en brorskapskasse der hver arbeider betalte inn penger som skulle dekke familien hvis han døde i gruven. Det skjedde altfor ofte. Navnelistene og innbetalingene er bevart den dag i dag. Det er et vitnesbyrd om hvor farlig dette arbeidet var – langt fra bare eventyret om sølv og gull.
Selv byens gamle våpenskjold forteller denne doble historien: en bispelue ved siden av gruveredskaper. Byens gruveprivilegium kom fra kongen. Men det skal, ifølge lokal historie, ha kommet i stand takket være en biskop som aktivt talte byens sak overfor kongen – og fremhevet hvor mye byen kunne bety hvis den fikk vokse som gruveby.
Hva kan du gjøre i Banská Štiavnica i dag?
Byen brer seg utover bakkene, der fargerike barokke og renessansefasader ligger tett i de smale, brolagte gatene. Sett av minst en halv dag til å gå gjennom bykjernen. Besøk Det gamle slottet (opprinnelig en romansk kirke ombygd til festning) og Det nye slottet, som ble bygget som forsvarsverk mot osmansk erobring. Kikk også innom Sankt Katarina-kirken, kjent som «den slovakiske kirken». Vil du kombinere besøket med et slott, ligger Zvolenský zámok en kort kjøretur unna – én av ti severdige borger og slott i vår oversikt over Slovakia.
Rett ved Rådhusplassen, gjemt i en passasje mellom to butikker, ligger en av byens mest overraskende severdigheter: en detaljert modell av Banská Štiavnica i målestokk 1:150, bygget for hånd av arkitekten Peter Chovan gjennom nesten sju år. Modellen viser byen slik den så ut i sin mest velstående periode, på 1800- og tidlig 1900-tallet, komplett med lys- og lydeffekter – kirkeklokker ringer, og lyset skifter mellom dag og natt mens Chovan selv forteller om de viktigste bygningene. Inngang er et frivillig bidrag.
Banská Štiavnica er også byen bak verdens lengste kjærlighetsdikt: Marína, skrevet av den slovakiske poeten Andrej Sládkovič mellom 1844 og 1846, etter at hans store kjærlighet Marína Pischlová ble tvunget til å gifte seg med en annen. Diktet teller 291 strofer og nesten 2900 verselinjer, og er registrert som verdensrekord av World Record Academy. Prosjektet «Zaľúbená Štiavnica» («Den forelskede Štiavnica») har merket 21 steder i byen der den virkelige kjærlighetshistorien utspilte seg mellom 1839 og 1846 – fra lyceumet der de to møttes, til tjernet der de forlovet seg, til kirken der hun ble giftet bort mot sin vilje. På hvert sted står en benk med skulpturer av et forelsket par og et utdrag fra diktet, slik at du kan følge historien vers for vers mens du vandrer gjennom byen.
Ta gjerne turen innom Klopačka også – klokketårnet er i dag omgjort til en koselig testue der du kan sette deg ned med en kopp mellom severdighetene. Vil du ha noe utenom det vanlige, kan du bade i en av byens tajch-innsjøer – kunstige vannreservoarer fra 1700-tallet som opprinnelig forsynte gruvene med vann. Av over seksti opprinnelige reservoarer er rundt tjuefire fortsatt i bruk, nå til bading og rekreasjon i stedet for gruvedrift.
Et av de mer overraskende sporene etter gruvehistorien finner du i de private husene i bykjernen. Flere av de staselige byhusene skal, ifølge lokale guider, ha hatt sin egen inngang til en gruvesjakt rett i gårdsrommet – slik at eieren i praksis drev sin egen lille gruve fra eget hus. Da disse private gruvene sluttet å være lønnsomme, brukte innbyggerne sjaktene i stedet som naturlige, kjølige kjellere for oppbevaring av grønnsaker og poteter gjennom hele året – en påminnelse om at innbyggerne her alltid har funnet en ny bruk for det gruvedriften etterlot seg.
Det som overrasker mest når du går her, er kontrasten mellom en historie av denne størrelsen og hvor rolig og nesten upåaktet byen ligger i dag – dette er ikke en by du deler med busslaster av turister.
Skal du på rundtur i Slovakia er Banská Štiavnica verdt å sette på lista.
Hurtigguide: Banská Štiavnica
Mat: Kombiner besøket med lunsj i regionen, for eksempel på gården der de lager lokal ost – bryndza.
Transport: Det er enklest å komme hit med leiebil. Byen ligger 2 timer kjøretur fra Bratislava og 3 timer fra Košice, og egner best for dagstur.
Ofte stilte spørsmål om Banská Štiavnica
Mai–juni og september er gode måneder å besøke byen på: været er som oftest mildt, og det er færre turister enn om sommeren. Sommeren kan bli varm i de bratte, brolagte gatene, mens vinteren gir deg en stillere, snødekt versjon av byen.
Ja. Byen ligger sentralt i landet og passer godt inn i en rundreise som også tar deg til Bratislava, Høye Tatra eller vinregionene lenger øst – Banská Štiavnica egner seg best som stopp underveis, ikke som eneste mål for turen.
Byen ligger i bakkete terreng med brolagte gater, så du må regne med jevn gange oppover og nedover. Det er ikke en tung tur, men gode sko er en fordel, og du bør legge inn pauser hvis du ikke er vant til bakker.
Ja, særlig blant yngre slovakker – de fleste unge snakker godt engelsk og er glade for å bruke det. Hos den eldre generasjonen er nivået naturlig nok mer variert, men du kommer langt med et vennlig smil og enkle ord i turistrettede deler av sentrum.
Få tips til beste reisemål rett i innboksen – for deg som vil ha mer enn charter og kø
